640px Andre avdeling Høyesterett - Nye høyesterettsavgjørelser

Høyesterett. Foto: Andreas Haldorsen – Eget verk, CC BY-SA 4.0

Vi oppsummerer Høyesterettsavgjørelser siste år som berører tvang innen psykisk helsevern. Sakene omhandler alle strafferettslig tvang.

Oppsummering av ankesakene er forsøkt gjort så kort som mulig uten å miste sakens essens.

Det er interessant at Høyesterett viser til den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) også i straffesaker.


Sakene omhandler:

  1. Utilregnelighetsspørsmålet skal ikke vurderes på nytt ved forlengelse av dom til tvungent psykisk helsevern
  2. Trusler mot kongen i epostform regnes som «angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet» og var delbegrunnelse i dom til tvungent psykisk helsevern.
  3. Institusjonens uenighet i grunnlaget for varetektssurrogat i psykiatrisk sykehus medførte at det ikke var en entydig sakkyndig utredning og personen ble derfor overført til ordinær varetekt.
  4. Krav til forholdsmessighet ved alvorlig inngrep i form av rettsbesluttet tvungen observasjon i psykiatrisk sykehus.
  5. Forlengelse av dom til tvungent psykisk helsevern og samtidig dom til fengselsstraff.

 

Straffesaker:

1. Tvungent psykisk helsevern opphører for 28-åring

Høyesteretts dom 7. mars 2022, HR-2022-534-A, (sak nr. 22-013941STR-HRET), straffesak, anke over dom.

En mann ble i 2018 dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter å ha medvirket til et drapsforsøk. Retten la til grunn at han var utilregnelig – psykotisk – da drapsforsøket ble begått og derfor ikke kunne straffes. Overføring til tvungent psykisk helsevern var nødvendig for å beskytte samfunnet mot nye voldshandlinger.

Etter tre år reiste påtalemyndigheten sak om å opprettholde overføringen til tvungent psykisk helsevern. 28-åringen mente da at retten, i lys av nye vurderinger fra sakkyndige, måtte etterprøve om han virkelig var utilregnelig på gjerningstidspunktet.

Høyesterett kom til at en slik etterprøving ikke skal skje. Spørsmålet om utilregnelighet kan kun prøves på ny ved at saken gjenåpnes.

Høyesterett fastslo at det tvungne psykiske helsevernet i denne saken måtte opphøre. Dette skyldes at det ikke lenger er nærliggende fare for nye alvorlige voldslovbrudd. Selv om mannen fortsatt trenger oppfølging, kan dette ikke løses gjennom en strafferettslig særreaksjon.

Les avgjørelsen i sin helhet


2. Overføring til tvungent psykisk helsevern for blant annet trusler mot Kongen

Høyesteretts dom 2. juni, HR-2022-1110-A, (sak nr. 21-182690STR-HRET), straffesak, anke over dom.

En mann som var utilregnelig stod tiltalt for blant annet drapstrusler mot Kongen og en polititjenestemann. Et sentralt spørsmål var om e-poster mannen sendte til Slottets postmottak var trusler mot Kongen som var egnet til å påvirke eller hindre Kongen i hans virksomhet.

Høyesterett har kommet til at utsagnene rammes av straffeloven § 115 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet. Høyesterett fant videre at trusler mot en polititjenestemann og mot tiltaltes bestefar var egnet til å skape alvorlig frykt.

Vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 andre ledd var også oppfylt. Høyesterett uttaler at det ved overføring til tvungent psykisk helsevern ikke skal gis varetektsfradrag i lengstetiden som etter loven er tre år.

Dommen gir et eksempel på hva som er «angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet» og den illustrerer når overføring til tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å verne samfunnet mot lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.

Les avgjørelsen i sin helhet


Ankesaker:

3. Varetektsfengsling. Om plassering i psykiatrisk sykehus.

Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 13. desember 2021, HR-2021-2462-U, (sak nr. 21-174817STR-HRET), straffesak, anke over kjennelse.

Saken gjelder fortsatt varetektsfengsling og reiser spørsmål om siktede skal holdes plassert i institusjon etter straffeprosessloven § 188 andre ledd.

A ble varetektsfengslet 1. oktober 2020 på mistanke om -, senere siktet for – ran og en rekke andre forhold. Etter få dager i fengslet fremviste A påfallende adferd og han ble overført til lukket avdeling på psykiatrisk sykehus. Rettsoppnevnte sakkyndige vurderte at siktede led av en bipolar lidelse da de straffbare handlingene fant sted.

Siktede ble løslatt 20. januar 2021, men pågrepet igjen 29. august 2021. Etter å ha blitt varetektsfengslet for fire uker, ble han ved Hordaland tingretts kjennelse 28. september 2021 overført til psykiatrisk institusjon, hvor han har vært siden.

I en ny erklæring 18. oktober 2021 har de rettsoppnevnte sakkyndige fastholdt konklusjonen om at siktede led av en bipolar lidelse da de straffbare handlingene fant sted, og at han fortsatt har denne lidelsen.

Mot slutten av november 2021 inngav påtalemyndigheten begjæring om fortsatt fengsling og bad samtidig om at siktede ble overført til ordinær varetekt. Påtalemyndigheten viste til at den psykiatriske institusjonen ikke lenger samtykket i innleggelsen, og hadde kommet til at siktede ikke led av en sterkt avvikende sinnstilstand. Siktede kunne derfor ikke holdes i institusjon etter straffeprosessloven § 188 andre ledd.

Tingretten fant det ikke sannsynliggjort at siktede led av en sterkt avvikende sinnstilstand, og la særlig vekt på uttalelsene fra den psykiatriske institusjonen hvor siktede er plassert. Siktede kunne på denne bakgrunn, etter tingrettens oppfatning, overføres til ordinær varetekt. A anket avgjørelsen, men anken ble forkastet i Gulating lagmannsrett.

Varetektssurrogat i psykiatrisk institusjon, straffeprosessloven §188 2. ledd, kan skje ved rettslig beslutning dersom institusjonen samtykker. Dersom institusjonen ikke samtykker, kan varetektssurrogat likevel gjennomføres etter §188 3. ledd. Dette krever at siktede har en stert avvikende sinnstilstand eller psykisk utviklingshemming på fengslingstidspunktet. Vurderingen må bygge på en entydig sakkyndig utredning.

Høyesterett støtter lagmanssrettens vurdering av at «sakkyndig» i denne forstand må ha en bred definisjon og at det foreligger skjerpet beviskrav for utilregnelighet. I lys av den faglige uenigheten mellom de rettsoppnevnte sakkyndige og den psykiatriske institusjonen var vilkårene for fortsatt plassering i institusjonen ikke oppfylt. Høyesterett deler syn på at det med «sakkyndig utredning» ikke bare siktes til de rettsoppnevnte sakkyndiges syn, men også til behandlingsmiljøets syn. I en situasjon hvor disse synene spriker, er kravet til entydighet ikke oppfylt.

Anken ble forkastet i Høyesterett.

Les avgjørelsen i sin helhet


4. Straffeprosess. Om innleggelse til tvungen rettspsykiatrisk observasjon

Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 29. juli 2021, HR-2021-1584-U, (sak nr. 21-090430STR-HRET), straffesak, anke over kjennelse

Saken gjelder avgjørelse om innleggelse av en siktet i en straffesak til tvungen rettspsykiatrisk observasjon etter straffeprosessloven § 167.

Siktede nektet å samarbeide med rettssakkyndige oppnevnt etter straffeprosesslovens §138. Sakkyndige sendte så begjæring om (prejudisiell) tvungen observasjon etter §167. Tingretten idømte siktede innleggelse til tvungen rettspsykiatrisk undersøkelse og observasjon på psykiatrisk sykehus for en periode på inntil 6 uker.

Siktede anket kjennelsen til lagmannsretten, som forkastet anken.

Lagmannsrettens kjennelse ble anket til Høyesterett. I ny anke er det i hovedsak gjort gjeldende at inngrepet ikke er forholdsmessig og at det er i strid med EMK artikkel 8 (retten til privatliv), Grunnloven § 94 (vern mot vilkårlig frihetsberøvelse) og Grunnloven § 102 (retten til privatliv).

Høyesterett stadfester at innleggelse til tvungen observasjon etter §167, for en person som ikke er varetektsfengslet, utgjør et alvorlig tvangsinngrep mot vedkommende.

Høyesterett vurderer at de lavere rettsinstanser hadde begått saksbehandlingsfeil, da de sakkyndige var oppnevnt etter §138 (alminnelige regler for sakkyndige), mens prosessreglene i §165 og §166 ikke var fulgt, forut for tingrettens dom til tvungen observasjon etter §167. Spesielt syntes ikke kravet om at det var aktuelt å idømme tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, avhengig av utfallet av observasjonen, å foreligge.

Høyesterett mener at lagmannsretten ikke tilstrekkelig hadde vurdert inngrepets forholdsmessighet, eller om det forelå en forpliktelse for siktede i samsvar med EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav b.

Høyesterett opphevet lagmansrettens avvisning av anke.

Les avgjørelsen i sin helhet:


5. Oppheving – forlengelse av tvungent psykisk helsevern og straff for nye forhold

Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 23. juli 2021, HR-2021-1561-U, (sak nr. 21-102148STR-HRET), straffesak, anke over beslutning.

Saken gjaldt A født 00.00.1985, som under dom til tvungent psykisk helsevern (avsagt 27. februar 2018) ble dømt til fengsel i 1,5 år for en rekke nye straffbare forhold begått sommeren 2020. Tingretten mente at A var strafferettslig tilregnelig for disse nye forholdene, samtidig som tingretten valgte å opprettholde dom til tvungent psykisk helsevern.

A anket dommen til lagmannsretten. Anken omhandlet bevisbedømmelsen for enkelte av de nye forholdene han var tiltalt for, samt kombinasjonen av dom på tvungent psykisk helsevern og fengselsstraff. Agder lagmannsrett nektet anken fremmet etter skriftlig behandling.

A valgte å anke videre til Høyesterett, med påstand om at lagmannsretten hadde utvist uforsvarlig skjønn og gjort en mangelfull vurdering.

Høyesterett skriver følgende:

(10) I dette tilfellet foreligger det dessuten en særegen problemstilling. Dommen på tvungent
psykisk helsevern i 2018 bygde på at A var psykotisk på tidspunktet for de straffbare
handlingene. Ved tingrettens dom er det lagt til grunn at A nå ikke er psykotisk. Likevel er
tingretten kommet til at det er grunnlag for å opprettholde dommen på tvungent psykisk
helsevern, samtidig som han idømmes straff for nye forhold.

(11) Hvordan en slik situasjon skal avgjøres etter norsk rett, reiser særlige spørsmål. Fortsatt
tvungent psykisk helsevern overfor en person som ikke anses psykotisk, kan også reise
spørsmål om forholdet til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr. 1
bokstav e.

Høyesterett konkluderte med at lagmannsrettens kjennelse om å nekte ankebehandling oppheves i sin helhet.

Les avgjørelsen i sin helhet